det er helg, det er helg, det er helg

- og alle hjerter gleder seg.. i allefall mitt. tid for ettertanke. uka som var, bø på en aldri så liten tur til nord, nærmere sagt alta. turen har gitt meg innsikt. jeg elsker å reise, jeg gjør det. men jeg liker ikke selve reisen. fly er ikke min greie. jeg vil bare frem, jeg. ellers syntes jeg nord var bra. selv om jeg er litt redd for disse barka folka. de har liksom levd litt mer, ser det ut som. nå har jeg ingen vane med å komme opp i slagsmål, men jeg er redd jeg hadde tapt mot de fleste i nord. så jeg oppførte meg så fint jeg kunne.

uken som kommer tar meg til harstad. denne gangen for 4 dager, så her skal også joggeskoene medbringes. jeg skal bruke sånn trillekoffert. jeg fikk den til jul. men den er enda ubrukt. så det blir rett og slett koffertens jomfrutur. i harstad bor det faktisk et menneske som jeg en gang drev og skrev brev til. en brevvenn. men jeg husker at jeg ikke hadde lyst til å skrive mer med henne da jeg fikk bilde av henne. hun var ikke slik jeg så for meg. jeg er ikke stolt av det, men jeg har forsonet meg med min egen utseenede-fokusering på 90tallet. jeg er redd jeg har det i meg enda. det jobbes med. lover.

men altså, i dag er det helg. og selv om jeg er dritatrøtt i dag merker jeg at følelsen av helg spriter meg opp. i dag skal meg og tv`en kose meg. sambo er dratt og jeg har bestemt meg for en rolig men koselig date med tv`en. intet kjas, intet sminke, intet hjelp-jeg-har-ikke-noe-å-gå-med, intet forventninger, bare meg.

men først ville jeg bare ønske all verdens god helg til deg!

mista evnen

Morsan sa alltid at jeg var et slikt barn som ikke kjedet meg. Jeg spikka litt her, tegnet litt her og fant som regel på noe. Ikke rart man kunne finne litt av hvert på det barnerommet. I dag er det anderledes. Jeg merker at det kribler litt i fingrene. Beina dirrer smått. Hva skal jeg finne på? Sambo er av mer avslappet karakter og skyver slike spørsmål under teppe, om han i det hele tatt har dem. Jeg selv fyker. Litt oppvask, litt blogg, dusjen, litt blogg igjen. Og i dag stiller jeg meg spørsmålet hvorfor.

Følger det årene? Eller har jeg opparbeidet meg en leilighet uten samme mulighet til hele tiden å finne på noe. Det er jo langt mer strigla enn rommet mitt hjemmet var. Langt mindre ting. Og langt færre skuffer til å gjemme skatter i. Her er ingen statestikk over kaktusenen, ingen kaktus en gang, ingen kart med brente hjørner som jeg likte så godt, ingen dagbok, ingen stor tegneblokk, ingen speidersangbok å trekke frem, ingen spikka pinner som jeg kan forbedre, ingen sparebøsse å knuse, ingen fisker å mate, ingen donald å lese og sortere....

Hva er her da? Minimalistisk og ryddig? Hva hjelper det når en stakkars utålmodig sjel er begynt å kjede seg....

ikke ante hun..

ikke ante hun at det ikke var slik over alt
hun hadde så naivt trodd det
gått ut fra det
forventet det
men nå forstått at det var langt fra sant
langt fra oppnålig til og med
og det gruet
arget
og fortvilet henne
samtidig som hun for første gang følte at det var ekte
langt fra pent
men ekte
denne innsikten førte også til en annen forståelse av lykke
hun forstår at hun ikke lengre kan tro den er koblet til det store huset
eller den fine bilen
ei heller til reisene hun drømmer så lenge om
tvert i mot virket det som
håpet som skinner i øynene og gleden som fester seg i smilet
kommer fra annet sted
fra nærheten
i hjerte

Du bergtar meg.. igjen...

Takk Dan. For at du tar meg til Roma. Til Panteon. Til vatikanstaten hvor du forteller de mest spennende beretningene. Du holder min oppmerksomhet oppe i høygir, og selv om jeg har mange planer, så får du meg umerkelig til å skrinlegge dem en etter en. Du bergtar meg med din kunnskap, dine formuleringer og dine vinklinger. Aldri før har jeg fått inngående kunnskap om eldgamle brorskap og symbolikkens finurlige verden. Jeg kjenner jeg girer når du forteller. Takk Dan B.