til informasjon

da kan jeg nitrist informere om at klokka er 05.20 og jeg er kommet til side 59 i masteroppgaven min. mitt mål er å fjerne alle gule overstrykninger fra mitt gylne dokument innen solen atter står opp. for så tar jeg JUL.

men altså, sitter nå her og trøkker. for det er tross alt lenge til sola står opp. mon tro, om en liten bønn kan forårsake et under. jeg ser for meg overskriftenen imorgen:

SOLA STOD OPP FOR TIDLIG!
klokken 05.23 i dag morges stod solen opp. metrologisk institutt melder om sensasjon...

a

Juletøy suger

Fy fela, jeg er lei av å finne juletøy. Hvis det er en tid på året man er stygg, er det i julen. Bleik, trøtt av innspurten og proppa med mat pressa ned i en for liten dingsbombs som så virkelig fin ut på utstillingsdokka. Men nei, liksom ikke samme svinsen over den når man står gussen å titter seg selv i speilet hjemme. Hva er dette?

Jeg har gått i meg selv. Ser at problemet kanskje ligger hos meg selv. I mine tidligere dager. Da jeg stolt kom opp til morsan nykledd og styla. Da hennes dom alltid var å legge hodet på skakke og med et lite smil si: Annemor, du kan da ikke gå sånn. Og på haue og ræva ned igjen. Sideskill og snillgutt-sveis (til tross for at mitt kjønn sier noe annet). Av med hotpants og alt som vitna om en oppdatert ungdom, og på med blondekragen.

Er det rart jeg har et vanskelig og forskrudd forholdt til juletøyet?

Fy som den går, tida

2006 liksom...

husker da jeg var yngre: regnet meg frem til hvor gammel jeg kom til å være i 2000. og fant ut at da var jeg voksen liksom. nå er jeg 6 år eldre enn voksen. hva innebærer det?

tegn som tydelig indikerer min [voksen+6år]-alder:
- liker å stå opp tidlig om morgenen slik at jeg får noe ut av dagen
- har friske blomster på bordet
- kjøpt ny sofa
- får ikke sovet på kvelden hvis jeg har sovet litt på dagen
- begynner med julegaver i oktober
- må av og til slenge meg på sofaen
- leser aviser
- presser ut alt i tannkremtuba

tegn som tyder på at jeg enda ikke har lagt inn håndkleet
- bruker ikke handlevogn inne på butikken
- sniker enda i køer
- har brodder, men kun til løpeskoa. ha!
- ikke ferdig med gjemsel enda
- fyrer får kråkene

dett var dett

For amatører som min kjære...

Refleksjon over 2005

Hmmm.. nytt år. Tidligere var jeg så oppstykket, delt. I semeseter og epoker. Nå ser jeg mer flyt. I år skal jeg ikke vaske ned, hive plantene mine før jeg drar, rydde ut av kjøleskapet og si farvel til alle. For Guds skyld, jeg skal bare dra bort i 7 dager.

Men likevel er det en god tid for litt refleksjon. Inne på kommentarer har jeg gjort mitt. Lykke til med ditt!

Rotta på dem!

Som tidligere lesere har forstått liker jeg å skrive om rotter. Denne gangen en fjern slektning til det vi umiddelbart forstår med rotter.

Altså: For noen år siden trødde jeg for første gang i denne rotteleiren (les: universitetet). Her fikk jeg tidlig indirekte hint om den akademiske finurlighet. Når jeg snakket om krangel, snakket de om fagrelatert diskurs. Når jeg snakket om skoleoppgave, snakket de om essayformede avhandlinger. Når jeg snakket om kantina, snakket de om ernæringsværelse. Slik har det seg at jeg etter tid har solgt meg selv til rottesjargongen (les: den akademiske krets pisspreik) slik at også jeg kunne drømme om karakterene høyt der oppe.

Men så skjer det helt store. Tiden har gått sin gang, og vips begynner de stadig å nevne masteravhandling. Ord som validitet og reliabilitet svever høyt. De henger i gangene, mens jeg snyter meg høylytt.

Min veileder er en god mann. På andre veiledning spør han meg: hva mener du egentlig med diskursiv tilnærming? Slike ord er bare tull. Lyder fint, men sier så lite. Hvorfor skriver du ikke heller det du mener? Neste veiledning: AnneMa, hva mener du? Skriv hva du selv mener. I alle disse år har jeg hørt opp og ned: vi er ikke intressert i hva du mener? det er irrelevant. Nå har tona en annen lyd. Kanskje er det visstnok faglig intressante nivået kalt master som gir meg denne rettigheten: å si hva jeg mener.

Er det altså slik: At man kommer dit. Det eneste man kan er å si hva man mener. De ber meg holde kjeft gjennom år. For deretter på studiets siste oppgave (unnskyld; avhandling) å be meg si hva jeg egentlig mener? Det kunne jeg sagt for 5 år siden det!

a

I denne pornodebatt-tiden

Pornodebatten tar spalteplass og sendetid for tiden. Jeg henger meg på, med en litt annen vinkling:

Dro til Ikea i dag. Tidlig morgen, lite folk. Raskt og effektivt. Sku bare ha noen småting. Da jeg dro fra shoppingsmekka stod plutselig også en sofa på kvitteringen. Sort skinnsofa. Og tvilen min sniker seg rundt hjørnet som en listig katt... Er sort skinnsofa porno?

I så fall kan jeg skryte av at jeg får porno på døra om 8-10 dager.
Besøk meg :)

a

=())(&%¤))#//#))¤#)

Bedritne tester!
Hva jeg snakker om? Joda, en stund tilbake fikk jeg oppfordring om å se hva slags film mitt liv. Folk rapporterte om å bli romantisk komedie og spennende actionfilmer. Jeg ble derimot en sylskarp dokumentar. Som betyr? At det verken er lidenskap eller spenning i livet mitt..

Tok en tid, før motet kom tilbake. Og i dag tok jeg altså testen om hvilken superstjerne jeg er. Hmm... lokket stort å få stadfestet at jo, jeg er, tross dokumentaren, den velkjente og smekre Jennifer Aniston. Skulle også tålt Jolie, Paltrow og Ryan. Men neida, hvem blir jeg? Fy fela, joda, Maryl Streep, den overmodne kvinne. Jeg ble rett og slett bedriten. I et desperat forsøk på å avvise denne teite testen skiftet jeg demonstrativt til det mest dristige tøyet jeg har. Vekk med dette overmoderlige strasset.

For å trøste meg selv valgte jeg derimot heller å ta LOST-testen. Den kan da ikke gå galt. Jeg kan tåle både å bli lederen Jake, kjegasen Sawyer eller ja, selvsagt, den vakre Kate. Selv den mystiske Locke kunne veid opp for Ms Maryl. Men neida, ingen oppreisning denne gangen heller. Jeg ble Walt!

Ergo: jeg er en moderlig dame i en sylskarp dokumentar med oppførsel som en liten våt gutt.

Hvordan er det mulig?

Jeg var en skikkelig Beverly Hills 90210-fan som ungdom. Og da mener jeg skikkelig. Fikk med meg de fleste av Steves feiltrinn, Kellys gutter, Donnas fromhetstanker, Brandons fremskritt, for ikke å snakke om Brendas følelsesutbrudd. Kelly var mitt absolutt forbilde, mens Dylan gikk av med seieren på kjekke-skalaen min. :) Det er ganske gøy å mimre over disse minnene. Disse faktisk gode minnene... Serien går i reprise nå. Og tanken slår meg; dette kan jeg. Faktisk kan. Replikkene sitter. Jeg kan huske scener, tøy og altså replikker. Hvordan er dette mulig?

Sier det noe om fjortisers årvåkenhet, seriens genialitet, eller rett og slett min egen ekstremitet?

Årets julegavetips til venninner: samledvd av alle sesongene :) klem a